Bruker-medvirkning er ferskvare

Brukermedvirkning er ikke noe man gjør en gang, mener Karin Källsmyr. Hun mener at tjenestene må sikre at de har systemer og rutiner som skaper en kontinuitet i arbeidet. Klare og tydelige rammer er viktige for å sikre at barn og unges stemme blir hørt. De må vite hva de går til og hva som forventes av dem.

Karin Källsmyr er generalsekretær i Voksne for Barn (VfB). VfB jobber for god psykisk helse for alle barn i Norge og for at alle barn skal ha trygge voksne rundt seg. Uavhengig av om det er i foreldrerollen eller i form av tjenester for barn og unge. Arbeidet til organisasjonen preges av å styrke voksnes rolle i møte med barn og unge. Den ideelle organisasjonen har jobbet med psykisk helse og gode oppvekstvilkår for barn og unge siden 1960.

–   Vi ønsker at det vi gjør skal være støttende i det vi vet er viktig for barn og unge selv, så det går jo som en rød tråd gjennom alt vi gjør. At man hele tiden tar utgangspunkt i unge brukeres egne ønsker, sier generalsekretær i Voksne for Barn Karin Källsmyr.

Barn og unge oppholder seg på en rekke ulike arenaer og møter mange forskjellige voksne i løpet av oppveksten. For Voksne for Barn er det viktig at de møter trygge voksne. Källsmyr trekker fram skolen som en spesielt viktig arena for å bygge god psykisk helse.

–   Skolen er en arena der de fleste barn tilbringer en stor del av sin tid, og som er viktig når man skal jobbe med å bygge god psykisk helse. Derfor samarbeider vi mye med skoler. Gjennom våre skoletiltak håper vi å kunne bidra til at alle overganger blir så gode som mulig, for eksempel fra barnehage til skole og fra barneskole til ungdomsskole. Vi har også programmer og tiltak der vi gir skolene opplæring, kompetanse, konkrete metoder og modeller for hvordan man kan jobbe med å fremme god psykisk helse og livsmestring, sier Källsmyr.

Barn og unges viktige rolle

Utgangspunktet er at for å kunne jobbe godt med dette, må man skape en trygg og inkluderende skolehverdag. Her er de voksne essensielle for å legge til rette, men Källsmyr understreker at det er viktig at barn og unge også har en aktiv rolle.

–   Her spiller de voksne en viktig rolle som forbilder og som de som har ansvaret for å legge til rette. Men også elevene kan spille en aktiv rolle selv. Derfor har vi mye fokus på elevmedvirkning i dette arbeidet. Allerede der jobber vi med å skape muligheter for at barn og unge selv kan være bevisste og delta aktivt i tiltakene, sier Källsmyr.

Foreldrerollen

Foreldre er også en viktig målgruppe for organisasjonen. Mye av det foreldrerettede arbeidet til Voksne for Barn består av ulike typer tiltak. Organisasjonen har jobbet mye med tematikk rettet mot barn som er pårørende. Der handler det spesielt å styrke de voksne som har et ansvar for og en rolle i barnets liv.

–   Som sagt, vi er en organisasjon som skal tale barn og unges sak, og bidra til at barn og unge blir hørt. Veldig mye av det vi gjør, ønsker vi skal være godt forankret i det barn og unge selv opplever, mener og har synspunkter og ønsker om. Derfor jobber vi også mye med medvirkning internt i våre egne tiltak, for å hente frem unge menneskers erfaringer, meninger og behov, sier Källsmyr.

Hva legger dere i Voksne for Barn i begrepet medvirkning?

Voksne for Barn jobber mye med brukermedvirkning. Källsmyr gir oss noen tanker om hvordan man kan jobbe med medvirkning på ulike nivå.

–   Når vi har jobbet med dette, har vi tatt utgangspunkt i prinsippet om at det er en grunnleggende rettighet man har som barn, med utgangspunkt i FNs barnekonvensjon og artikkel 12. Men det finnes også mange lovparagrafer som slår fast at barn har rett til å medvirke i saker som angår deres liv, både på individnivå og systemnivå. Dette er derfor en viktig grunnleggende forutsetning for vårt arbeid. Vi tenker også at medvirkning i seg selv har en helsefremmende effekt. Det er noe som er viktig for oss alle. Å kunne medvirke, bidra og ha innflytelse. Både når det gjelder det som angår deg personlig, men også på et mer overordnet nivå. Den helsefremmende effekten er derfor en veldig viktig side av saken når vi jobber med medvirkning.

Hun legger til at det handler også mye om å se på hvordan vi kan inkludere grupper av barn og unge som kanskje vanligvis ikke blir invitert inn eller får muligheten til å gjøre sin stemme hørt. Hvordan de som organisasjon kan bidra til at også de får en reell mulighet til å medvirke og delta.

–   Og videre tenker vi at ved å oppmuntre til, og involvere barn og unge selv som brukere av ulike typer tjenester, kan tjenestene bli bedre, sier Källsmyr.

Hvorfor er medvirkning viktig for Voksne for Barn?

–   Det startet egentlig for lenge siden under tidligere Opptrappingsplanen for psykisk helse i perioden 1999-2006, var det et veldig sterkt fokus på brukermedvirkning, at brukernes perspektiv skulle være styrende både for organiseringen og driften av tjenestene. Brukerorganisasjonene fikk et veldig tydelig oppdrag om å være med og bidra i dette arbeidet, og som organisasjon har vi blitt spurt: Hvordan kan barn og unge være med og påvirke på tjeneste- og systemnivå? Kan vi prøve ut metoder for å finne ut hvordan vi kan inkludere barn og unge på dette nivået? Det var grunnlaget for vårt arbeid og starten på dette.

Hvordan jobber dere for å fremme medvirkning i deres arbeid?

–   Da vi for eksempel jobbet med barn som er pårørende, var noe av det de pekte på hvor betydningsfullt det er å få lov til å møte andre i samme situasjon. Det var veldig styrkende. Men også det å kunne dele sine erfaringer, å ta utgangspunkt i det man selv har opplevd, både det som har fungert og det som ikke har fungert så bra, og reflektere rundt hva som kan gjøres bedre eller annerledes. Vi brukte mye tid på å prøve å få denne kunnskapen og erfaringen ut til de som kunne gjøre noe med det.

–   Dette arbeidet ble etter hvert mer organisert i en fast form, som vi nå har kalt et prosjekt vi kaller «Ungt nettverk». Det er ikke bare for ungdommer med pårørendeerfaringer, men også unge med ulike typer livserfaringer som har gjort at de har vært i kontakt med helse- og sosialtjenester. Deres erfaringer kan bidra til at vi blir enda bedre på å møte barn og unge i ulike livssituasjoner. Nettverket er åpent for ungdommer fra 16 år som vil møte andre i liknende situasjoner og dele sine erfaringer for at ting forhåpentligvis skal bli bedre og at andre skal slippe å oppleve det samme. Og så har vi da noen ungdommer som har lyst til å gjøre enda litt mer og stå på barrikadene, og som låner stemmen sin til dette, og som snakker på vegne av dette nettverket, og som bidrar til å løfte problemstillinger og tematikk som er viktige for disse ungdommene.

–   Og i tillegg vil vi legge til at det er viktig for vårt eget arbeid, at vi ønsker at det vi gjør skal være støttende i det som vi vet er viktig for barn og unge selv, så det går jo som en rød tråd gjennom alt vi gjør. At man hele tiden tar utgangspunkt i unge brukeres egne ønsker.

–   Et prosjekt vi jobber med nå er en utvidelse av Familierådsmodellen, som vi har fått midler til fra Bufdir. Barnevernstjenesten er jo pålagt å også følge opp foreldre som ikke lenger har den daglige omsorgen for barna. En av grunnene til at vi jobber med dette er jo fordi barn og unge selv har påpekt hvor viktig det er for dem å vite at, når de kanskje flytter til et fosterhjem, så vet de at mamma og pappa blir fulgt opp. Ungdommene har også lært oss at selv om de ikke bor hjemme hos mamma og pappa, så har foreldrene fortsatt en rolle i deres liv. Og jo bedre oppfølging de kan få, desto bedre foreldre kan de være for ungdommen, selv om de ikke bor hos dem.

– Målet er at vi skal arbeide kunnskapsbasert. Det innebærer å se forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap i sammenheng. Vi mener at vi som organisasjon, på linje med andre bruker- og medlemsorganisasjoner på feltet, har en viktig oppgave i å løfte fram brukernes erfaringer og perspektiver. Slik kan brukerkunnskapen bli integrert i tjenestene og spille sammen med både forskning og erfaringer fra praksisfeltet, sier Karin Källsmyr.

Hvilke utfordringer ser dere med medvirkning?

–   Det avhenger jo litt av hvilken sammenheng man snakker om, men ofte når vi er ute og snakker om brukermedvirkning, eller når det kommer opp i ulike sammenhenger, så tenker jeg fortsatt at det handler veldig mye om at man må ha en grunnleggende forståelse. Hvis man skal jobbe med dette, enten i tjenestene eller på systemnivå, så bør man ha en grunnleggende forståelse både for hvilke rettigheter man faktisk har som bruker til å være med og påvirke, men også hvilke muligheter dette gir, og hva man faktisk kan få ut av det dersom man inviterer på en god måte.

–   Det handler veldig mye om kompetanse. Hvis man skal invitere til medvirkning, så trenger man kompetanse i hvordan man legger til rette for det. Jeg tenker også at man i større grad kan samarbeide med brukerorganisasjonene om hvordan man gjør dette, helt fra startfasen og gjennom hele gjennomføringen.

– Vi har snakket mye med ungdommer som har vært brukerrepresentanter i ulike fora. De forteller at det er helt avgjørende hvordan man blir møtt når man er i den rollen for at de i det hele tatt skal ha lyst til å medvirke. Det gjelder spesielt når de ikke har hatt så gode opplevelser tidligere eller ikke har tro på at noen er interessert av å høre på dem. Da trenger de å oppleve at det er en tillitsfull relasjon.

–  Det er også viktig at rammene er klare og tydelige, at de vet hva de går til, hva som forventes av dem, og hva de ikke skal medvirke på. I tillegg må man bruke metoder og en form som faktisk gjør det mulig for dem å danne seg en mening. Det å uttrykke en mening er ikke alltid så enkelt. Man trenger kanskje tid, noen som hjelper til med å forstå informasjon, og et miljø der man får mulighet til å se på ulike konsekvenser av valgene eller meningene man danner seg.

«Det å uttrykke en mening er ikke alltid så enkelt. Man trenger kanskje tid, noen som hjelper til med å forstå informasjon, og et miljø der man får mulighet til å se på ulike konsekvenser av valgene eller meningene man danner seg»

Karin Källsmyr

Hvordan kan man sikre at medvirkning gjennomføres på en god måte?

–   At man husker på at brukermedvirkning er ferskvare. Det holder ikke at du spør én gang, du må sikre at du har systemer og rutiner som skaper en slags kontinuitet i dette arbeidet når du skal gjennomføre og jobbe med brukermedvirkning i tjenestene, for eksempel.

–  Spørsmålet blir da: Hvordan bygger man dette inn? Hvordan sikrer man det? Hvordan gjør man det på en god måte? Det handler også om hvem man spør, hvordan man spør, og hvem det er som stiller spørsmålene. Det er mange som har erfart at svarene kan variere avhengig av hvem som stiller spørsmålene. For eksempel kan du få litt forskjellige svar dersom det er den som leverer tjenesten som spør, sammenlignet med om det er en nøytral part, som en brukerorganisasjon, som stiller spørsmålene.

Källsmyr mener at dette understreker viktigheten av å ha gode metoder og strukturer for brukermedvirkning, slik at man sikrer at prosessen er tillitsvekkende, inkluderende og gir et reelt grunnlag for forbedring av tjenestene.

–  Noen av de dilemmaene som vi har møtt gjennom årene, og som brukerrepresentanter har løftet frem og tatt opp som problematiske, handler om dette med hvordan medvirkning faktisk legges til rette i praksis. Mange peker på at selv om det finnes praktiske fora for medvirkning, kan det være utfordringer knyttet til hvordan dette organiseres.

–  For eksempel kan det være at man får for mye informasjon å forholde seg til, og at denne informasjonen ikke alltid blir presentert på en måte som er lett tilgjengelig. Dette er helt avgjørende for om man faktisk kan bidra på en meningsfull måte.

En annen utfordring som ofte tas opp, forteller Källsmyr, er at man noen ganger blir bedt om å medvirke i sammenhenger der det er små forhold, og hvor det kan være vanskelig å forholde seg anonymt til det man peker på eller tar opp. Dette kan føre til en frykt for at det man sier kan få negative konsekvenser, enten for en selv eller for andre.

–  Dette peker på viktigheten av å skape rammer som reduserer ubalansen i maktforholdet. For det er klart at det vil være en maktubalanse i mange sammenhenger, og det må man være bevisst på. Mange brukere opplever også at det ofte kan føles som om deres bidrag ikke blir tatt på alvor, eller at det ikke fører til reelle endringer. Derfor er det viktig å ta utgangspunkt i hvordan man kan skape en setting som er trygg, inkluderende og som gir brukerne reell innflytelse, samtidig som man minimerer risikoen for at maktforholdene skaper utrygghet eller hindrer åpenhet.

–  Man har kanskje ikke helt avklart hvilke forventninger man har, eller at man kanskje ikke har tenkt godt nok gjennom hva man faktisk ønsker å oppnå. Hva er det vi egentlig er ute etter å få ut av denne medvirkningsprosessen? Dette er noe som ofte kan skinne gjennom dersom det ikke er godt nok gjennomtenkt. Når målene og hensikten med medvirkningen ikke er tydelige, kan det føre til forvirring, frustrasjon og en følelse av at prosessen ikke er meningsfull, både for de som inviterer til medvirkning og for brukerne som deltar.

Källsmyr mener derfor det er avgjørende å bruke tid på å definere klare mål og forventninger før man setter i gang.

– Hva ønsker vi å oppnå? Hvordan skal vi bruke innspillene vi får? Og hvordan sikrer vi at prosessen oppleves som meningsfull og verdifull for alle parter? Dette er spørsmål som bør være avklart på forhånd for å sikre en vellykket og målrettet medvirkningsprosess. Også er det jo dette med hva som skjer etterpå, hva skjer med det jeg bidrar med? Mange uttrykker et ønske om å få vite mer om hvordan det de har bidratt med faktisk blir brukt.

Källsmyr mener at dette er en viktig aspekt, fordi det handler om å skape en følelse av at det man har deltatt med betyr noe, og at det forhåpentligvis fører til endring, eller i det minste en forklaring dersom det ikke er mulig å gjennomføre endringer.

–  Det å gi tilbakemelding til de som har deltatt, er avgjørende for å bygge tillit og opprettholde motivasjonen for videre medvirkning. Når brukere opplever at deres bidrag forsvinner i et «svart hull» uten noen oppfølging eller synlige resultater, kan det føre til frustrasjon og en følelse av at deres innsats ikke blir verdsatt.

–  Derfor bør det være en tydelig plan for hvordan man kommuniserer tilbake til brukerne. Dette kan inkludere informasjon om hva som ble gjort med innspillene, hvilke endringer som ble gjennomført, og hvorfor enkelte ting eventuelt ikke kunne gjennomføres. På denne måten skaper man en transparent prosess som viser at brukermedvirkning faktisk har en reell verdi, sier Källsmyr.

Hvilke planer og visjoner har dere for dette arbeidet i framtiden?

–  Vi tenker jo at det fortsatt gjenstår veldig mye. Det er mye som gjenstår når det gjelder barn og unges muligheter til å være med og påvirke på både tjeneste- og systemnivå. Og vi som organisasjon har et ansvar og en oppgave i å fortsette å utforske hvordan vi kan gjøre dette på best mulig måte.

Källsmyr forteller at de nå går inn i en ny strategiperiode i organisasjonen, og at det å bidra til at barn og unges stemmer blir hørt, er en viktig oppgave som de skal jobbe videre med.

– «Rom Ung» er et eksempel på en veldig konkret metode som ser ut til å fungere veldig bra, og som vi håper å kunne videreutvikle og spre til flere områder, andre tjenesteområder og andre arenaer i samfunnet. For det er jo en universell modell som kan brukes uavhengig av aldersgruppe, tematikk eller hvilke tjenester det gjelder.

–  Kommunikasjon er en viktig nøkkel i dette arbeidet. Både hvordan man kommuniserer med de som skal medvirke, men også hvordan man deretter kommuniserer ut det som har kommet frem og blitt løftet opp.

–  For at det skal ha effekt og virkning, er dette avgjørende. Det er noe jeg ikke helt føler vi alltid får til på best mulig måte. Og det, det er kanskje noe som, hvis vi skal tenke på utviklingsområder for oss som organisasjon, blir en viktig oppgave å fokusere på. Hvordan kan vi i enda større grad både få frem informasjon og kunnskap om dette med medvirkning, og hvor viktig det faktisk er?

–  Hvordan kan vi gjøre det på en god måte når det handler om barn og unge? Men også hvordan kan vi løfte frem og formidle det barn og unge selv sier, både om tjenester, tematikk og andre ting som berører og angår dem?

ChatUit (GPT-4) er brukt i oversettelsesarbeidet.