Tjenestestøtteprogrammet er et samlingsbasert tjenesteutviklingsprogram for å heve kvaliteten og gi en mer enhetlig kommunal barnevernstjeneste.
Seniorrådgiver Unni Strandman (RKBU Vest, NORCE) og spesialrådgiver Ida Steinrem (RBUP øst og sør) jobber begge som prosessledere i programmet der de blant annet støtter tjenestene i arbeidet med å styrke brukermedvirkning.
Hva er Tjenestestøtteprogrammet?
– Tjenestestøtteprogrammet er et kompetansehevingsprogram som legger vekt på at tjenestene skal få mulighet og tid til å bruke egne erfaringer til egen utvikling og til tjenestens utvikling, sier Unni Strandman, RKBU Vest, Norce.
– I Tjenestestøtteprogrammet reiser vi som prosessledere ut i tjenesten og legger opp til prosesser der tjenestene kan få diskutere og dele erfaringer, men i en styrt prosess. Vi jobber med å legge til rette for gode utviklende refleksjoner og samtaler som skal påvirke praksis, sier Strandman.
Programmet har en egen modul for ledere i barneverntjenesten.
– Vi har egne ledersamlinger der tjenestene lager en utviklingsplan de skal jobbe med gjennom hele prosessen. Der skal ledere sammen med de ansatte identifisere noen områder de ønsker å utvikle seg på. vi ser at i veldig mange utviklingsplaner har de valgt medvirkning som et utviklingsområde, flere erfarne fagfolk har sagt at de trodde de drev med medvirkning, men funnet ut at det gjør de ikke, sier Ida Steinrem, RBUP øst og sør.
Arbeidet med Tjenestestøtteprogrammet er et oppdrag fra Bufdir som har pågått siden 2017. Tjenestetøtteprogrammet drives av de fire kunnskapssentrene RKBU Nord, RKBU Midt-Norge, RKBU Vest og RBUP øst og sør. En rekke tjenester fra hele landet har deltatt. I utgangen av 2023 hadde til sammen cirka 3600 ansatte vært igjennom programmet. Samlingene består av fire ledersamlinger og fem dager med fellessamlinger som består av forelesninger, øvelser, videoer, caser og diskusjoner i plenum.
– I programmet har tjenestene mulighet til å lære av hverandre. Det som også er unikt, er at det er hele tjenester som deltar sammen gjennom disse samlingene. Det er unikt og ingen av de andre kompetansesatsingene fra BUFdir gir denne muligheten, opplyser Ida Steinrem.
Se Unni Strandman fortelle litt om hva hun tenker den viktigste verdien av Tjenestestøtteprogrammet er.
Hvordan jobber Tjenestestøtteprogrammet med kompetanseutvikling om bruker- og pårørendemedvirkning i kommunalt barnevern?
– Vi jobber med medvirkning i forhold til barn og litt i forhold til foreldre, men ikke med pårørendemedvirkning. Vi jobber gjennom en modell som heter «Kompetansehjulet». Vi ser på medvirkning som holdning og som rettighet og bruker fag, forskning og kunnskap fra brukerne. I dette arbeidet presenterer vi oppdatert kunnskap om de ulike områdene. Vi jobber med refleksjonsoppgaver og øvelser rundt disse kunnskapsformene. Vi presenterer brukermedvirkningssirkelen v/ Veronica Paulsen. Her er kunnskap fra brukerorganisasjonene sentralt. Vi legger opp til øvelser hvordan tar de kan ta dette med inn i sitt arbeid, sier Strandman.
– Så må man se på hvordan man bruker dette inn i beslutningsarbeidet. Vi bruker og presenterer også kunnskap fra forskningen på Barnevernets undersøkelsesarbeid v/ Karen Havnen, Svein Arild Vis, Øivin Christiansen. Den fortsatt aktuell, sier Strandman.
– Det mest krevende når det gjelder medvirkning handler om hvordan man bruker informasjonen man får. Medvirkning er mer enn bare å gi informasjon eller bare lytte til barna, men hvordan man bruker den informasjonen man får i samtalen. Man kan godt høre på ordene, men hvordan forstår vi det inn i den jobben jeg skal gjøre? Hvordan tar jeg med meg den kunnskapen som da barnet gir og hvordan vekter jeg den? Hvordan analyserer den? Hvordan tolker jeg den? sier Strandman.
– Og barn skal jo aldri ta ansvar for en beslutning, men de skal forstå hvordan de har medvirket. Noen ganger har de kanskje ikke påvirket beslutninger i særlig stor grad, andre ganger kanskje veldig stor grad og det skal de få en forklaring på. Hvorfor eller hvorfor ikke? Da begynner vi å snakke om reell medvirkning,
«Medvirkning er mer enn bare å gi informasjon eller bare lytte til barna, men hvordan man bruker den informasjonen man får i samtalen.» Unni Strandman.
Hva tenker dere er de største utfordringene til barnevernsansatte og barneverntjenester i arbeidet med bruker- og pårørendemedvirkning (individnivå, tjenestenivå, systemnivå)?
– Den største utfordringen er tid og prioritering. Det er lett og prøve å forsere ting, i en travel hverdag. Å prioritere tid til relasjon og medvirkning er viktig for kvaliteten på arbeidet. Så handler det om hvilket barnesyn man har, og hvilke verdier som styrer den enkelte. Ser vi på barn som kompetente individer som har kunnskap om eget liv og kunnskap som er viktig for meg? I barnevernet har vi jo våre arbeidsmåter og mange fagfolk som skal mene noe om Ola på 10 år, men har de egentlig snakket med Ola, har hans mening kommet frem? Det handler om prioriteringer hos både leder og ansatte, men tjenesten må ha en leder som virkelig tror på dette. Som tror på at dersom vi får frem barnets egen mening, så vil vi kunne treffe bedre beslutninger. Barnevernsarbeidere forvalter utrolig viktige beslutninger, da er det viktig at informasjonsgrunnlaget er så godt og bredt som mulig før beslutningene tas, sier Ida Steinrem.
«Barnevernsarbeidere forvalter utrolig viktige beslutninger, da er det viktig at informasjonsgrunnlaget er så godt og bredt som mulig før beslutningene tas» Ida Steinrem
– Det viser jo tilbake til det med forståelsen av merverdien. Vi forstår hvor viktig medvirkning er for det faglige kvaliteten av det vi gjør. Det er ikke bare rettigheter. Det er helt vesentlig for god kvalitet på de prosessene man styrer i barnevernet, og det er klart at jo mer bevisst man er på det jo bedre blir man i stand til å prioritere den tiden det tar. Uten å underslå at man må gjøre mange prioriteringer når man jobber i barnevernet, sier Strandman.
– Og det å bygge relasjon det tar jo tid, ikke sant? For medvirkning handler jo egentlig om godt gammeldags relasjonsarbeid. Skal barnet kunne uttrykke sine egentlige meninger, må de kjenne at «Jeg er trygg på deg. Jeg tør å stole på deg.», sier Steinrem.
En god plan må altså på plass og en god prosess er også viktig. Men det holder ikke alene.
– Det er ikke nok å bare ha en plan, du må mene ordentlig at den planen er viktig, understreker Strandman.
Hvordan kan barnevernsansatte og barneverntjenester best løse disse utfordringene?
– Det er ikke nok å ha en plan. Hvordan du bruker planen og den informasjonen du får er like viktig, sier Strandman.
– Absolutt, og så må du ha en leder eller en ledelse som må gjøre noen helt konkrete valg og prioriteringer. For å få med seg de ansatte må de snakke om hvorfor vi gjør dette. Hvorfor er dette viktig for oss? Hvorfor er det viktig for de tjenestene vi skal gi til barn og foreldre? Jeg tenker at en leders viktigste oppgave er å oversette for de ansatte. Sånn at det blir forståelig, at det gir mening som igjen gir de ansatte både retning og motivasjon. Her snakker vi om verdiarbeid og holdningsarbeid. Det mer enn bare lovpålagt. Det vet alle, så vi må videre, og vi må vite hva merverdien er, sier Steinrem.
– Det aller viktigste er jo å treffe de rette beslutningene. Det er stor usikkerhet knyttet til beslutninger i barnevernet. Barnevern er komplekst, og vi må hele veien jobbe for de beste beslutningene og medvirkning fra barn og unge kan hjelpe oss med det. Jeg har mange ganger erfart at nøkkelen kan ligge i dette. Da må du ha ledere som går foran og sier at det er viktig og selvfølgelig tilrettelegger med ressurser og prioriteringer, legger Steinrem til.
Har dere noen tips til medvirkningsverktøy som har vært spesielt nyttige for deltakerne i Tjenestestøtteprogrammet?
– Vi bruker kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» gjennom hele programmet og det er et veldig nyttig verktøy i medvirkningsarbeid. Kunnskapsmodellen kan du bruke til å gi barn og foreldre informasjon om hvordan vi tenker i barnevernet. Det hjelper oss med å være transparente. Du kan invitere til samarbeid og du kan være transparent på hvordan prosessen vil se ut. Det å være transparent gir jo og en større mulighet for barn og foreldre og medvirke. Altså de kan jo tenke; hvorfor skal jeg snakke med deg hvis jeg ikke aner hva du skal bruke det til eller hvordan? Med denne modellen har man noen rammer for det, og det gir kunnskap. Modellen er et godt verktøy for å få til det, sier Strandmann.
– Og da kan du jo spørre barnet eller spørre foreldrene: Vi er bekymret for disse tingene her. Hva tenker du? Hvem tenker du vi skal snakke med? Hvor har du ressursene dine og hvor er det dere strever hen? Og da kan jo en mor komme opp med andre ting enn det meldingen kanskje har beskrevet, og det er kjempenyttig. Hvordan kan vi jobbe videre sammen om det?
Se Unni Strandman tipse om verktøy brukt i Tjenestestøtteprogrammet i arbeidet med medvirkning.
Til hvert område i kunnskapsmodellen finnes det tekst der man har mulighet til å se nærmere på hva det innebærer. Modellen brukes til å forstå barnets situasjon og behov på en helhetlig måte med utgangspunkt i barnet og ser barnets liv i sammenheng med tre dimensjoner: barnets utvikling, foreldrenes omsorg samt familie og miljø.
– Her kan man se på hvilke behov et barn har for å utvikle seg til et sunt og friskt menneske, litt kort sagt, når behovene ikke er dekket og når det er bekymring rundt barnet, må vi kartlegge og analysere, hva trenger akkurat dette barnet? sier Steinrem.
– Den er veldig fin, og den bygger jo på FNs barnekonvensjon som er barns grunnmur når det gjelder rettigheter. Vi bruker også sirkelen til Veronica Paulsen og kunnskapsmodellen som sagt, sier Steinrem.
Sirkelen brukes til å forstå i hvor stor grad barnets stemme påvirker beslutningene.
– Du kan jo begynne på et minimum. Barnet har rett til å få informasjon. Men skal jeg gå videre? Hva krever denne saken av medvirkning og medvirkningsmulighet for å gjøre en best mulig løsning? Det er jo derfor må vi jo bruke vårt faglige skjønn, og der kan den modellen hjelpe til å være litt tydeligere på hvor jeg er i denne, sier Strandmann
Les om Kunnskapsmodellen på nettsiden: Barnets behov i sentrum | BBiS. Barnets behov i sentrum er både en forståelsesramme for barnets utvikling, men også et konkret verktøy i arbeid med barn, unge og deres familier. Modellen kan brukes av alle som jobber med barn.
Hvordan kan kommunene jobbe videre med kunnskapen og verktøyene fra Tjenestestøtteprogrammet?
– Jeg tenker at Tjenestestøtteprogrammet er en kjempemulighet for kommunene hvis de vil ta oppvekstreformen på alvor. Her er det en del verktøy som gir mulighet for å utvikle et felles språk og en felles forståelse for hva som er barnets behov. Kommunen kan også bruke dette for å få til bedre tverretatlig samarbeid, sier Strandman.
– Programmet og de ferdigheter de får med seg igjennom det er nyttig i det praktiske arbeidet. De tjenestene som får mest ut av programmet er de som tar verktøyene aktivt i bruk med en gang. Som sørger for å ha et rom i tjenesten til å reflektere, prøve ut, dele nye erfaringer med hverandre, be barn og foreldre om tilbakemeldinger på verktøyene, justere og komme forbi hindringer de møter på veien. Det er fint å kunne bringe disse verktøyene også inn i andre tjenester som barnevernet samarbeider med. Det er mange som er usikre på hvordan vi skal få til dette med medvirkning for eksempel. Vi er tryggere når det gjelder medvirkning i forhold til voksne enn barn. De fleste synes det er lettere å snakke med en mamma enn å snakke med et barn. Det er mange barnevernsansatte som synes det. Hvis vi gir dem en oppgave, for eksempel ta utgangspunkt i et barn eller en mor eller en far og drøfte noe. Det er få som velger barn. Det er gjennomgående. Man velger da å gjøre den oppgaven med utgangspunkt i mor. Og av og til en far, men veldig sjeldent barn, sier Steinrem.
– Det sier også forskningen. I barnevernet er det jo riktig at man skal ha mer kontakt med foreldrene. Forskning fra noen år tilbakeviser at barnevernsarbeidere snakker langt mer med foreldre enn barna i en undersøkelse, sier Steinrem.
– Det viser jo bare at vi alle må øve. Alle etater i kommunen må øve, altså det er fremdeles slik at skal vi bli bedre på ting, så må vi øve. Vi er håndverkere, og vi som jobber i tjenestene, og da må vi øve på ting, sier Strandman.
– Og vi må kanskje også tenke litt utenfor boksen? Hvordan skal jeg komme i kontakt med dette barnet, hvis barnet ikke vil? Da er det lurt å tenke nytt, litt kreativt og høre med barnet selv, hvor kan vi møtes? Barna har jo ingen plikt til å uttale seg. De har en rett, men vi som barnevernsarbeidere, vi har en plikt til å tilrettelegge slik at barnet trygt kan få uttrykke seg, og den plikten går langt. Vi har et stort ansvar for å tilrettelegge, og da er man nødt til å begynne å tenke litt ut av boksen. Man må tenke litt annerledes. Man må være kreativ.
De som har deltatt i Tjenestestøtteprogrammet har uttrykt at de synes det er verdifullt.
– De setter pris på å få samlet hele tjenesten i et utviklingsarbeid som strekker seg over tid. De får anledning til å komme ut av kontoret til et annet sted og mange takknemlige.. Tilbakemeldingene er selvfølgelig litt forskjellig, men gjennomgående er folk ganske fornøyde, sier Steinrem.
– Men det er klart, vi treffer jo hele tjenester med både nyansatte med den kunnskapen og kompetansen de har og vi treffer godt voksne som har jobbet i tjenesten lenge. Noen er motiverte, og andre er mindre motiverte. Vi treffer jo liksom hele tjenesten, og den er jo sammensatt. Og det å treffe alle like godt. Det er i hvert fall synes jeg det er en utfordring. I tjenesteprogrammet er den aktiviteten du selv bidrar med inn i programmet. Vi står ikke der som eksperter og forteller folk hva de skal gjøre. Vi vi legger opp til refleksjoner rundt egen praksis og utvikling, sier Strandman.
For noen år siden ble programmet oppgradert og endret til mer fokus på barna enn voksne etter resultater fra forskning og studier.