Barnevernets undersøkelsesarbeid er et femårig prosjekt ledet av RKBU Nord ved UiT Norges arktiske universitet og nå avsluttet. I samarbeidsprosjektet med NTNU, Norce Research og Universitetet i Bergen har professor Svein Arild Vis sett på hva som skal til for å sikre god kvalitet i barnevernet. De har studert 1400 saker og intervjuet barn, foreldre, saksbehandlere og barnevernledere.

– Sammen gir dette oss et veldig godt bilde på hvordan barnevernet arbeider, og hva som er styrker og svakheter ved dagens barnevern i Norge, sier Svein Arild Vis i dette intervjuet.

Han presenterer rapport nummer fem «Å medvirke når barnevernet undersøker». I denne studien er målet å bidra med mer kunnskap om barn og foreldres medvirkning i barnevernets beslutninger generelt og i undersøkelsesarbeidet spesielt, slik at medvirkning kan ivaretas best mulig.

I dette videointervjuet svarer Svein Arild Vis på disse spørsmålene:

Hvordan medvirker barn i barnevernssaker?
Hvordan medvirker foreldre i barnevernssaker?
Hvilken innflytelse har barn og foreldre på beslutninger i barnevernssaker?
Hvordan opplever barn og foreldre undersøkelser gjort av barnevernet?
Hvordan kan brukermedvirkning gi bedre kvalitet i fremtidens barnevern?

I en barnevernssak er det flere faser, forklarer Vis. Denne studien tar for seg første fase. Hva som skjer fra det kommer inn en melding til en undersøkelse er gjennomført. Dette tar ifølge, Vis cirka tre måneder og barnet er i hovedsak informant. 

– Det betyr jo at barnevernet i de aller, aller fleste sakene har møtt barnet i en eller annen sammenheng. I forbindelse med et møte på kontoret, i forbindelse med et hjemmebesøk, eller i en direkte samtale med barnet, sier Vis.

Mer kontakt med foreldrene enn barnet

Vis opplyser at barnevernet bør snakke med alle barn dersom de er over seks år, også de under seks år dersom barnets alder, modenhet og saksforholdet tilsier at det er noe barnet har en mulighet til å gjøre seg opp en mening om. I studien har Vis og de andre forskerne funnet at barnevernet har snakket med barnet i 73 prosent av sakene med barn over seks år.

– Det betyr at det er rom for forbedring. Vi hadde kanskje forventet å se at barnet var direkte snakket med om det saken gjelder i en større andel av sakene. Det er nok mye mer kontakt mellom barnevernet og foreldrene. Gjennomsnittlig har barnevernet 2,9 møter i hver sak. Så de treffer mor og far, hver for seg eller samlet, til sammen cirka tre ganger i løpet av en sak. Da er det gjerne først et innledende møte hvor bekymringene presenteres, og hvor man lager en plan, helst da sammen med foreldrene om hvordan man skal gå fram når saken skal undersøkes, hva slags informasjon det er behov for, og hvem barnevernet ønsker å snakke videre med. I cirka halvparten av sakene, er det en slik plan. Vi tror det er en svakhet, sier Vis.

Kunne vært mer medvirkning

Vis mener at dersom foreldre i enda større grad hadde vært med å planlegge undersøkelsen, kunne kanskje opplevelsen av å medvirke og ha innflytelse underveis i undersøkelsen vært enda sterkere, også hos foreldrene. Hvor stor innflytelse barn og foreldre har i en barnevernssak er avhengig av hva saken gjelder.

-Det vi ser, er at i saker som handler om mistanke om at barn har blitt utsatt for vold legger barnevernet veldig stor vekt på det barnet sier. Slik at i disse sakene har barnets uttalelser mye å si for om barnevernet bekrefter den bekymringen.

Viktig med god relasjon til foreldrene

Vis understreker at det ikke betyr at barnets synspunkter har så mye å si for om det blir et hjelpetiltak. Det kan avhenge av mange ting, men særlig foreldrenes innstilling til å motta hjelp.

-For det er jo slik i dag at det er en veldig høy terskel for å iverksette noen form for tvangstiltak overfor familien. Det betyr jo at hjelpetiltak er i all hovedsak frivillig å motta, slik at hvis foreldre ikke ønsker hjelp, eller ikke ønsker å samarbeide med barneverntjenesten, kan de si nei til hjelpetiltak. På den måten kan foreldre ha en veldig stor innflytelse på om saken blir henlagt eller ikke. Dersom den ikke er veldig alvorlig.

En annen ting, som barnevernet legger vekt på, er hvordan foreldrene fremstår i møte med barnevernet.

-Dersom foreldre fremstår som samarbeidsvillige, imøtekommende, reflekterende, rolige, åpne og ærlige, er det større sjans for at barnevernet blir mindre bekymret for familien. Fordi man tenker at dette er en familie som vil kunne håndtere utfordringene de står i. Derfor er det ikke bare hvorvidt foreldrene ønsker hjelp som er viktig, men også hvordan de fører seg og fremstår i møtet med barnevernet som avgjør om barnevernet får tillit til familien eller ikke.

Mer enn en engangssamtale

Barna som har deltatt i studien sier at de ofte får veldig god informasjon i starten, men så hører de ikke noen ting etterpå.

-Det er nok en utfordring for barneverntjenesten. Å gjøre barns deltagelse i en sånn undersøkelse til noe mer enn bare en engangssamtale. Det å holde barn oppdatert gjennom hele prosessen kan være veldig viktig for barnets mulighet til å forstå hva som skjer, å forstå hvorfor det skjer, og til å gi barnet en sammenhengende fortelling om møtet med barnevernet. Hva det var som skjedde, og hvorfor det skjedde.

En del barn har også opplyst at de synes det er litt rart at barnevernet snakker om mange andre ting, som for eksempel hvordan det går på skolen når problemet er foreldrenes helse eller foreldrenes rusproblemer.

-Fordi barnet vet jo veldig godt hvordan situasjonen er hjemme, og barna vet veldig godt hva foreldrene sliter med. Slik at hvis man går altfor mye rundt grøten i møtet med barnet, kan det gjøre at barnet får en opplevelse av å bli litt mistenksom, eller undrende til hva de voksne, eller barneverntjenestens formål er med å spørre om disse tingene. Så det handler om å være tydelig overfor barnet om hva man ønsker å få vite, og hvorfor.

Ungdom har opplyst at de opplever relasjonen til saksbehandlerne som god og at de har blitt møtt med omsorg og respekt.

Frykten

Vis tror det er veldig viktig å være klar over at for de fleste foreldre som kommer i kontakt med barnevernet første gang vil det alltid ligge et element av frykt i bakgrunnen.

-Frykt for hva som kan komme til å skje, fordi det vil være en opplevelse av å miste kontroll. Det er en myndighet som griper inn i ens liv, og man vet ikke hva som kommer til å skje. Og den usikkerheten eller frykten gjør helt klart noe med foreldre i møte med barnevernet. Derfor er det veldig viktig at man i møte med foreldre, prøver være åpen, og ikke fordømmende, men ivaretagende dersom man skal klare å få til et godt samarbeid med foreldrene. Og det er jo veldig viktig å få til et godt samarbeid, hvis ikke er det stor sjans for at foreldre sier nei takk til hjelp, selv om barnet kanskje har behov for det. Når det er sagt, tror jeg nok barnevernet lykkes med dette også veldig ofte. Med unntak av noen saker, og det er kanskje de sakene der foreldre føler seg mistenkeliggjort og under etterforskning. Der det stilles tvil om troverdigheten til det foreldrene sier er det nok veldig vanskelig å oppnå en slik god relasjon. Da blir man lett motparter. Og det skjer.

Vis opplyser at foreldre hadde i hovedsak et positivt syn på samarbeidet med saksbehandler. De verdsatte saksbehandlere som fremstår som lyttende, ikke dømmende, åpne og ærlige i møte med foreldrene. Vis trekker fram tilliten til barnevernet som en svært viktig faktor for at medvirkning skal lykkes og for at et godt samarbeid skal oppstå i møte mellom barnevernet og familien.

-En ting jeg tror er veldig viktig for å gi tillit i møte med foreldre, er at man viser at man ikke er forutinntatt. At man prøver å forstå situasjonen. Og at man vil belyse den så godt som mulig fra alle perspektiv. Da kan man også inngi håp om at det går an å hjelpe.

Vis tror at ved at saken blir bedre opplyst når barnevernet snakker med barna.

-Det gjør jo at man kan være sikrere på beslutningene man tar gjennom en undersøkelse. Og det er jo en god del ting som det bare er barnet som vet om. Hvilke tanker barnet har, hvilke følelser barnet har, og også en del opplevelser barn kan ha hatt, er det bare barn som kan fortelle om.

Å snakke med barn

Vis mener at det er veldig viktig at man mestrer å snakke med barn, og at man faktisk gjør det. Samt at barnet får informasjon og forklaring om hva som skjer gjennom hele prosessen. Dette for å styrke barnets følelse av kontroll og opplevelse av sammenheng.

-Og det er faktisk en styrke for barn som står i en vanskelig situasjon. Når foreldre møter barnevernsansatte som er lyttende og åpne om sine vurderinger, og som er fleksible i måten å jobbe på, kan man oppnå en god relasjon, man kan oppnå et samarbeid med foreldre. Det vet vi jo er veldig viktig for at man skal få foreldrene med på laget, og for at man skal kunne klare å gi hjelp til barna og familiene som barnevernet har bekymringer for.

Vis mener det er veldig viktig at man gjør alt man kan for å komme i den posisjonen. Dersom man blir motparter av en eller annen grunn i løpet av en undersøkelse, reduseres jo sjansen for å få fram hjelp betydelig.

-Her har også de som melder saker til barnevernet en jobb å gjøre. Det er ikke sånn at det bare er avhengig av barnevernets arbeid hvorvidt de klarer å få til et samarbeid. Dersom den som melder ikke har hatt god kontakt med familien i forkant, dersom meldinger sendes på bakgrunn av konflikter med familien, vil jo starten på saken for barnevernet være negativ. Kanskje vil foreldrene møte barnevernet første gangen med følelser av å ha blitt urettferdig behandlet, eller følelser av å bli brukt i et spill eller av å ha blitt gått bak ryggen på. Det er ikke sikkert at barnevernet kan klare å snu den situasjonen da, uansett hvor flinke man er i møtet med foreldre. Så det kan ikke bare være barnevernets oppgave å få til et godt samarbeid med foreldre. Det må legges et godt grunnlag fra alle, fra skole, fra helsetjenestene, i forkant av at meldinger sendes også. Så alle som jobber rundt barna og familiene kan bidra for å få til et samarbeid, slik at barnevernet har sjans til å nå fram med et hjelpetiltak.