Barnevernets undersøkelsesarbeid ved Svein Arild Vis

Skrevet av Frank Hansen, publisert 11. januar 2024

– I hvilken grad, på hvilke måter og under hvilke omstendigheter blir barn involvert når barnevernet undersøker, spør professor ved RKBU Nord, Svein Arild Vis, som har forsket på hva som skal til for å sikre kvalitet i barnevernets melding og undersøkelsesarbeid.

– En barnevernsundersøkelse starter alltid med at man får en melding også må man ta stilling til om man skal undersøke denne nærmere eller ikke, forklarer Svein Arild Vis. – Dersom man bestemmer seg for å undersøke meldinga nærmere, som man gjør i 80 prosent av tilfellene, så har man 3 måneder på seg å gjennomføre denne.

En barnevernsundersøkelse kjennetegnes av mange avgjørelser. Alle avgjørelser påvirkes i hovedsak av fire forhold: 1) Saksforholdene, altså hvilke bekymringer har det vært. 2) Saksbehandlerne og deres bakgrunn. 3) Kjennetegnet ved organisasjonen slik som lokale praksiser, rutiner og kapasitet. 4) Lokalmiljøet og de rammebetingelsene som barnevernet jobber under slik som lovverket, som har forandret seg mye de siste årene.

Involvering av barnet er også en avgjørelse som saksbehandler tar, men hva skal barnet involveres i? spør Vis. – Det er et veldig vidt spekter av ulike typer bekymringer som barnevernet mottar. Vi har i denne studien valgt å kategorisere det inn i 3 hovedområder, fortsetter han. Disse er saker som dreier som om 1) barnets utvikling og behov, 2) foreldres omsorg og 3) familie og miljø. Disse kan også sees i sammenheng med hverandre, argumenterer Vis. For eksempel kan foreldres omsorg påvirkes av familie og miljø, og foreldres omsorg kan videre påvirke barnets utvikling og behov.

Hvordan og hvor ofte involveres barna?

– I 53 prosent av sakene lages det en undersøkelsesplan, men barna er som regel ikke inkludert i disse. Planen inneholder gjerne navnet på personer som skal kontaktes, noen spørsmål eller hypoteser til avklaring, forteller Vis. Det er i snitt 3 møter med foreldrene og 1,4 med barna i løpet av perioden på 3 måneder. Det vil si at barnevernet har møtt barna og ikke nødvendigvis hatt et møte med dem. I 60 prosent av sakene har barnevernet samtale med barna. Det betyr altså at barnevernet treffer de fleste barna, men har ikke alltid samtale med dem om bekymringen.

Barnevernet snakker oftere med jenter enn gutter, og oftere med de eldste barna enn de yngste.

Hva er tema når barnevernet snakker med barna?

De fleste samtaler er utforskende samtaler om forholdene hjemme (72,6 prosent). Andre hyppige temaer er å informere barnet (36,9 prosent), utforske barnets meninger (31,5 prosent) og undesøke en periodisk hendelse (21,2 prosent). Men der også støttende samtaler (7,1 prosent), samtaler uten klart formål (5,9 prosent) og samtaler med diagnostiske formål. Sistnevnte skjer veldig sjelden (0,9 prosent).

Hvilke bekymringer gjør at barnevernet snakker oftere med barna?

– Så kommer vi til noe jeg synes er veldig spennende, forteller Vis, nemlig hvilke bekymringer som oftest utløser samtaler med barn. Disse er barnas psykisk helse, kriminalitet/rus, emosjonell fungering.I tillegg er det saker med mistanke om fysisk mishandling og vold i hjemmet. I disse sakene er det større sjanse for at barnevernet snakker med barna. Felles for disse tilfellene er at de enten er et problem barnet har eller forhold som gjør at barn sannsynligvis påvirkes i stor grad.

De sakene der barnevernet i minst grad snakker med barn er meldinger om at foreldre ikke har møtt til avtalt time i helsevesenet eller oppfølging av andre tjenester. Rusbruk, psykisk helse i familien og slitne foreldre er andre bekymringer som utløser barnesamtale i liten grad.

Dette kan tyde på at man forstår foreldres rusproblemer og psykisk helse isolert sett, og har for lite fokus på hvordan foreldreproblemer påvirker barnet.

Hva betyr det å være involvert i en barnevernsundersøkelse?

– For mange barn betyr det noe mer å være involvert enn bare å ha en samtale med saksbehandler. Det er en prosess som handler om å bli informert, om å få uttale seg, få tenke seg om, få hjelp til å finne ut hva man synes og minst at det følges opp etterpå.

1 samtale var ikke nok. For barna i prosjektet var det viktig at barnevernet informerte underveis og at de fikk forklaring på hvorfor ting ble som det ble. Så det at man har hatt samtaler med barn er ikke godt nok mål i seg selv, men måten prosessen og barnas opplevelse er også viktig.

Er målet 100 prosent involvering?

Det er ikke alltid nødvendig å ha samtaler med barn, mener Vis. Det er saker og meldinger som er av en slik karakter at barna ikke trenger å involveres. Det kan være fordi at saken har vært undersøkt tidligere, at de voksne ikke har kontakt med barnet eller at meldingene viser seg å være grunnløse etter noen innledende undersøkelser. Så vi skal være forsiktig med å gjøre prosent av deltakelse til det endelige målet for involvering i barnevernet og se på andre aspekter enn bare det, avslutter Vis.

Lær mer:

Barnevernets undersøkelsesarbeid, prosjektsiden ved UiT Norges arktiske universitet

Se intervju om barn og unges medvirkning med Svein Arild Vis

Se intervju om delrapport 5 “Å medvirke når barnevernet undersøker” med Svein Arild Vis